Windrose gir deg et Karibia fullt av øyer, et skip som føles som om det faktisk veier noe, og en invitasjonskode du kan dele med crewet ditt. Det er den siste delen de fleste grupper til slutt kjører seg fast på. Invitasjonskoden fungerer knallbra helt frem til kvelden verten har andre planer, og da står en hel felles verden bare stille og gjør ingenting.
Her får du en rett frem forklaring på hvordan multiplayer i Windrose henger sammen: hva invitasjonskoden egentlig gjør, hvorfor innstillingen Force Relay Connection finnes, og når det slutter å være lurt å hoste fra din egen PC.
Slik fungerer co-op i Windrose egentlig
Windrose har ingen egen multiplayer-lagring. Du starter en verden alene, og når du vil ha selskap, velger du «Host a game», velger den samme verdenen, og spillet gir deg en invitasjonskode. Vennene dine limer den inn under «Connect to server» i Play-menyen og havner i øyriket ditt med egne karakterer og eget utstyr.
Taket som støttes, er 8 spillere, og spillet selv dytter deg mot rundt 4 for en jevn økt. Det er ikke utviklerne som er beskjedne. En Windrose-økt handler ikke bare om å synkronisere posisjonen til noen få spillere. Det er skipsfysikk, entringskamper på et dekk fullt av NPC-sjøfolk, hver byggedel du har plassert, dyrkingsfelt og questtilstand, og alt sammen styres av én maskin.
Siden versjon 0.10.0.3.104 i april har du også fått manuelt servervalg og mulighet for direkte IP-tilkobling, og det begynner å bety noe i det øyeblikket du slutter å bare stole på koden.
Der host-a-game-modellen kommer til kort
Tre ting ryker, og de ryker gjerne i denne rekkefølgen.
Verdenen er bare våken når verten er det. Kompisen din to tidssoner unna kan ikke logge inn for en rolig forsyningstur før jobb. Fremgang skjer bare i timene alle tilfeldigvis har felles, og det blir fort slitsomt når crewet er mer enn to personer.
Verten betaler for alle. Den samme PC-en som tegner spillet ditt med en behagelig frame rate, simulerer også hvert skip, hver NPC og hver struktur i verdenen. En kanonsalve etterfulgt av en entring er nøyaktig når du trenger frames, og nøyaktig når verten har minst å gå på. Patch 0.10.0.4.268 i slutten av april fikset CPU-bruk som skjøt i været på servere og klienter i tomgang, og dempet diskskrivingen. Det hjalp faktisk, men det endret ikke hvem som gjør jobben.
Lagringen ligger på én stasjonær PC. Windrose er ganske greit på sikkerhetskopier nå: 0.10.0.5.120 byttet ut det gamle roterende systemet med en sikkerhetskopi for hvert 10. minutt med aktiv spilling pluss én når du avslutter til skrivebordet, og la til en Data Recovery-skjerm. Nyttig. Men sikkerhetskopiene ligger fortsatt på vertens disk, rett ved siden av verdenen de skal beskytte.
Force Relay Connection: løsningen som koster deg millisekunder
Windrose bruker peer-to-peer som standard. Det er supert når det fungerer: lav latency og ingen mellommann. Det er elendig når noens ruter, CGNAT-oppsett eller internettleverandør nekter å samarbeide, og det er derfor «det fungerte fint forrige uke» er en setning som går igjen på co-op-Discord-servere overalt.
Patch 0.10.0.4.268 la til innstillingen Force Relay Connection. I stedet for den vanlige P2P-løkka sender den økten gjennom Kraken Express sine relay-servere. Det betaler du for i latency. Til gjengjeld får du en tilkobling som faktisk holder, og det er den beste byttehandelen når alternativet er rubber-banding midt i en entringskamp.
Slå den på når tilkoblinger stadig feiler, når spillere faller ut gang på gang, eller når verten sitter bak et nettverk vedkommende ikke styrer selv. La den være av når peer-to-peer allerede er stabilt.
Én ting er verdt å være tydelig på: relayen løser problemet med å nå verten, ikke arbeidsmengden. Vertsmaskinen er fortsatt serveren, og den bærer fortsatt hele verdenen på ryggen.
Når en dedikert server er verdt pengene
En dedikert server snur begge problemene på én gang. Verdenen kjører på maskinvare som alltid er på, og ingen sin gaming-PC må samtidig være autoriteten for alle andre.
Det er riktig valg når:
- Crewet ditt er spredt over flere tidssoner, og folk vil spille når de har tid, ikke når verten har tid
- Du vil ha fulle 8 spillere uten at vertens frame rate i det stille tar regningen
- Du vil redigere verdensinnstillingene ordentlig. Versjon 0.10.0.6 fikset nettopp at brukere av dedikerte servere ikke kunne endre innstillingene i WorldDescription.json
- Du vil ha sikkerhetskopier som ikke ligger på noens stasjonære PC
Støtte for dedikerte servere på Linux kom i 0.10.0.7 i slutten av juni, levert som Docker-images. Det var endringen som gjorde Windrose praktisk å kjøre på vanlig serverinfrastruktur i stedet for en ekstra Windows-boks i et skap, og det er grunnen til at skikkelig hosting for spillet dukket opp akkurat da.
For dimensjonering gir RAM-kalkulatoren vår for Windrose deg et utgangspunkt basert på antall spillere og størrelsen på verdenen. De fleste små crew klarer seg godt med langt mindre enn de tror de trenger.
Flytt en eksisterende verden over
Du trenger ikke begynne på nytt, og dette er den delen de fleste tror er verre enn den er.
Windrose lagrer verdensdataene under Saved/SaveProfiles/Default/RocksDB/0.10.0/Worlds/{WorldIslandId}/, og ID-en du trenger, ligger i ServerDescription_Persistent.json under nøkkelen WorldIslandId. Kopier riktig mappe over til serveren, så blir bygningene, skipene og questfremgangen din med. Hele fremgangsmåten steg for steg finner du i slik laster du opp en eksisterende verden til Windrose-serveren din.
Når du først er inne i konfigurasjonen, bør du sette en egen invitasjonskode. En dedikert server bruker fortsatt en, og når du velger din egen, slipper du å lime inn en tilfeldig tekststreng i chatten hver gang noen installerer spillet på nytt.
Kort oppsummert
Å hoste med en invitasjonskode er riktig svar for to eller tre venner som spiller samme kveld. Det gjør den jobben veldig godt, og 0.10.0.8 i juli ryddet opp i treffregistreringen for prosjektiler på lang avstand mot skip, så sjøslagene henger bedre sammen enn de gjorde ved lansering.
Force Relay Connection er riktig svar når det er selve tilkoblingen som er problemet, og du gjerne bytter litt latency mot stabilitet.
En dedikert server er riktig svar når verdenen betyr mer enn én enkelt økt: når folk spiller på ulike tider, når du vil ha fullt spillerantall, og når det faktisk ville gjort vondt å miste lagringen til én død SSD.
Timingen betyr også noe. Ashlands-devbloggen fra juli la frem den første store innholdsoppdateringen: et fjerde biom, nye fraksjoner og bosser, nye skipsklasser og omarbeidet skipsgameplay, og studioet regner med minst seks måneder på den. Det du bygger mellom nå og da, er basen du seiler ut fra, så den bør ligge et sted som holder seg oppe.
Vil du hoppe over hele oppsettet, kjører Windrose-serverhostingen vår på dedikert Ryzen 9-maskinvare med umiddelbart oppsett og full FTP-tilgang. Og har du ikke valgt sted ennå, dekker guiden til de beste baseplasseringene i Windrose havnene som er verdt å ta.
