Vintage Story dedikert server: slik setter du opp flerspiller i 2026

Vintage Story er et lite spill med et seriøst fellesskap. Folk spiller det med vennene sine på en privat server i månedsvis, bygger middelalderbyer og drar hverandre gjennom rustne sivilisasjoner, stålsmier og temporal storms. De mest autofullførte søkene rundt spillet handler ikke om den offisielle klienten. De er «vintage story server», «vintage story dedicated server», «vintage story multiplayer hosting» og «how to play vintage story with friends». Du vil ha en delt verden som holder seg på nett når du logger av.

Denne guiden ser på det hele fra vertens side. Den forutsetter at du leier en dedikert Vintage Story-server (eller vurderer om du bør gjøre det) og vil ha de faktiske filstiene, RAM-tallene og kommandolisten i stedet for en salgspitch.

Dette trenger du før du begynner

Vintage Story kjøpes direkte fra vintagestory.at, ikke på Steam. Hver spiller trenger sin egen kopi og lisens. Programvaren for den dedikerte serveren er en egen nedlasting fra kontosiden din på den offisielle nettsiden, levert som et tar.gz-arkiv som kjører under .NET på Linux eller Windows. Det finnes ingen Steam Workshop-integrasjon: mods hentes fra mods.vintagestory.at og installeres rett i en mappe på serveren.

To ting pleier å ta førstegangsverter på senga:

• Serveren kjører på .NET 7+. Moderne hostingpaneler tar seg av dette automatisk, men på en helt ren VPS må runtimen installeres før serveren kan starte.
• Serverversjonen må stemme nøyaktig med klientversjonen. En 1.22.2-server avviser 1.22.1-klienter, og omvendt. Automatisk oppdatering er ikke slått på som standard.

Grunnleggende maskinvare for en dedikert Vintage Story-server

Autofullføringssøket "vintage story server overloaded a tick took" finnes av en grunn. Vintage Story kjører mesteparten av verdenssimuleringen på én tråd, så CPU-klokkehastighet betyr langt mer enn antall kjerner. En Ryzen 9 med høy klokkefrekvens på 4,7 GHz slår en EPYC med 32 kjerner på tick-tid hver eneste dag med denne typen last.

Dette ser vi på serverne vi drifter:

• 2 GB RAM holder for en fersk verden med 2 til 4 spillere hvis du dropper tunge mods.
• 4 GB er det trygge valget for 4 til 8 spillere, standard modlast og normal utforskingsradius.
• 6 til 8 GB begynner å gi mening når du passerer 8 spillere, har år med basebygging bak deg eller kjører mods som legger til mange entitetstyper (Primitive Survival, More Animals, utvidede faunapakker).
• Lagring: kun SSD. Vintage Story lagrer verdenen i én enkelt .vcdbs-fil (SQLite under panseret). Når chunks lagres i støt på en roterende disk, skyter tick-tiden i været, og advarselen "a tick took 800ms" dukker opp i chatten.

Forhåndsgenererer du chunks med kommandoene /wgen og /world, fjerner du den største enkeltkilden til lag midt i en økt.

Oppsett steg for steg på egen maskin

Kjører du på en VPS eller en ledig maskin hjemme, ser prosessen slik ut:

1. Last ned vs_server_x.x.x.tar.gz fra Downloads-delen av kontoen din på vintagestory.at.
2. Pakk den ut: tar -xzf vs_server_*.tar.gz.
3. Start den én gang: ./server.sh. Første oppstart lager datamappen ~/.config/VintagestoryData/.
4. Stopp serveren (Ctrl+C i konsollen) og åpne ~/.config/VintagestoryData/serverconfig.json.
5. Sett ServerName, MaxPlayers, Port (standard 42420) og Password hvis du vil ha et privat spill. Sett ServerUrl til den offentlige IP-en du har tenkt å dele.
6. Rediger worldconfig.json (lages automatisk første gang verdenen starter) for å justere verdensstørrelse, klima, temporal stability og spillmodus.
7. Åpne UDP 42420 i brannmuren, og videresend porten i ruteren hvis du kjører hjemmefra.

Mer trengs ikke for en vanilla-server. Whitelist, OP og passord styres i spillet fra chatten når du har koblet til som admin.

Oppstart på et hostet Pterodactyl-panel

Her går det raskere, fordi panelets egg tar seg av installasjonen, runtimen, porten og startkommandoen. Fra kontrollpanelet ditt hos DoomHosting:

1. Bestill Vintage Story-pakken med den mengden RAM du vil ha.
2. Vent mens egget laster ned serverpakken (rundt 30 sekunder på en fersk server).
3. Åpne Konsoll-fanen og se etter Server started.
4. Rediger serverconfig.json i filbehandleren hvis du vil ha passord eller et annet spillertak, og start deretter på nytt.

Lagringene ligger i /home/container/Saves/<worldname>.vcdbs og konfigurasjonen i /home/container/serverconfig.json. Begge kan lastes ned via panelets innebygde FTP som sikkerhetskopi.

Installere mods på en dedikert server

Det er her de fleste «hvordan gjør jeg X»-guidene for Vintage Story faller gjennom, fordi dokumentasjonen for selvhosting går ut fra at du kan slippe mods i %APPDATA%\VintagestoryData\Mods\ på Windows og være ferdig. På en dedikert Linux-server er stien /home/container/Mods/ på Pterodactyl, eller ~/.config/VintagestoryData/Mods/ ved manuell installasjon.

Hver mod kommer som en .zip- eller .cs-fil med en modinfo.json inni som oppgir hvilken side den hører til:

• Side: "Universal" betyr at både klient og server trenger den. De fleste innholdsmods er slik. Spillere som ikke har den installert, blir kastet ut ved innlogging.
• Side: "Server" er kun for serveren. Whitelist-verktøy og adminverktøy hører hjemme her.
• Side: "Client" er kun for klienten. Shadere, minimap-mods og UI-justeringer. Ikke legg disse på serveren, heller ikke ved et uhell: de nekter å laste og roter til oppstartsloggen.

Noen godt testede mods som er verdt å installere fra dag én:

• Carry On (Universal): plukk opp og bær kister, bord og pynt uten å knuse dem. Livskvalitet som alle legger merke til.
• Primitive Survival (Universal): legger til feller, verktøy og overlevelsesmekanikker som passer tonen i grunnspillet.
• Better Ruins (Universal): større og mer varierte ruiner på overflaten. Hyggeligere for utforsking i flerspiller.
• Vintage Engineering (Universal): progresjon i sen fase med belter, motorer og maskineri. Tyngre på tick, så følg med på tick-tiden etter installasjon.

Når du har lagt en mod i Mods/, starter du serveren på nytt og sjekker oppstartsloggen. En mod som ikke vil laste, skriver årsaken der før verdenen starter.

Serverkommandoer du faktisk kommer til å bruke

Alle disse krever en spiller med OP (kjør /op <playername> fra konsollen først):

• /op <playername> og /deop <playername> for adminrettigheter.
• /whitelist on, /whitelist add <playername>, /whitelist remove <playername> for å styre hvem som kan bli med.
• /time set 12000 (ticks i spillet) for å hoppe over natten når gjengen stikker til middag midt i et raid.
• /tp <playername> for å teleportere til en spiller, nyttig når noen har ramlet ned i et hull.
• /announce <message> for kunngjøringer til alle.
• /world reload hvis du har endret worldconfig.json og vil ta det i bruk uten full omstart.
• /serverinfo for å dumpe gjeldende serverstatistikk i chatten.

Den fullstendige kommandooversikten ligger i wikien, men listen over dekker omtrent 90 % av det en admin faktisk skriver i løpet av en vanlig uke.

Dette tar knekken på en Vintage Story-server

Når en verden har gått i noen måneder, kommer du til å møte på én av disse:

• Lag fra chunkgenerering når spillere utforsker utover i terreng som ikke er generert ennå. Forhåndsgenerer et område på 4 til 8 km i kvadrat rundt spawn med /wgen autogen 1 etter første økt, så holder resten av verdenen seg jevn.
• Mods som skanner hver tick. Noen entitetstunge mods går gjennom spillerlisten hver eneste tick. Klatrer tick-tiden opp mot 500 ms etter at du installerte en mod, er den modden mistenkt nummer én. Deaktiver den, start på nytt og se forskjellen.
• Mobtak på populære steder. Standardtaket for mob-spawning er romslig. En stor base med mobfarmer kan presse det. Senk det i serverconfig.json under EntityCap om nødvendig.
• Press på lagringsdisken. Verdenen lagres til .vcdbs etter en fast plan. På en roterende disk stopper dette hovedtråden. SSD er ikke til forhandling for grupper på over 2 spillere.

Den raskeste enkeltsjekken når noe føles feil, er tick-tiden på serveren. På en sunn verden med 4 spillere ligger den godt under 50 ms. Alt over 200 ms betyr at spillerne merker lag.

Whitelist og sikkerhetsinnstillinger for dag én

Før du deler IP-en med vennene dine, setter du disse i serverconfig.json:

• WhitelistMode: true, og legg til hver venn med nøyaktig spillernavn.
• Password: "<something>" som et ekstra lag, særlig hvis IP-en blir delt på en offentlig Discord.
• LogChatToFile: true, så du kan finne ut hvem som stod bak griefingen hvis noe skjer.

Vintage Story har ingen anti-cheat koblet til kontoen. Whitelist på navn er det praktiske forsvaret.

Konklusjon: er det verdt å hoste Vintage Story for gjengen din?

Spiller gjengen din kveldsøkter noen dager i uka, betaler en dedikert server seg selv første gang dere slipper «ok, hvem hoster i kveld»-runden. Verdenen går videre, temporal storms blåser over mens du er på jobb, og avlingene vokser i sanntid. Spillet er tydelig laget med tanke på vedvarende flerspiller, og det merkes i det øyeblikket du slutter å rive ned verdenen mellom øktene.

Spiller du bare av og til og aldri med samme gjeng to ganger, holder det fint å hoste selv slik det er beskrevet over. Så snart dere er tre faste spillere eller flere, blir leid hosting det billigste alternativet når du regner inn tiden du ellers ville brukt på å pleie maskinen.

Kjør Vintage Story-serveren din hos DoomHosting

Gjør-det-selv-veien fungerer. Den krever også en helg med sikring, et par kvelder med bryting mot .NET på Ubuntu og en åpen port på en statisk IP som du kanskje har, og kanskje ikke.

En Vintage Story-server fra DoomHosting lar deg hoppe over alt dette. Panelet kjører fra dag én, gjengen din er inne i løpet av fem minutter, og filstiene over (Mods/, Saves/, serverconfig.json) ligger rett foran deg i filbehandleren. Sikkerhetskopier, omstarter, modinstallasjoner og versjonsoppdateringer finner du alt sammen i ett panel.

Velg den mengden RAM som passer gruppestørrelsen deres ut fra tallene over, sett opp serveren og bli med. Resten er bare bygging.